Karsten Isachsen.

Det var en periode på nittitallet hvor man ikke kunne skru på fjernsynet uten å se den blanke issen til Karsten Isachsen i en komfortabel sittestilling på en av landets riksdekkende kanaler. Han var overalt, og spesielt i helgene. Det virket ikke som nordmenn fikk nok av denne "artige" og "gale" presten som våget å spøke om erotiske eventyr på sengekanten, gjerne kombinert med en artig anekdote fra en barnemunn.

Folk gikk fort lei Karsten Isachsen.

Jeg trodde han var død. Jeg var helt sikker på at han var død, om ikke veldig gammel. Men, det viste seg da billelignende bekjent øste av sin kunnskap, at den gale presten, som forresten en gang på riksdekkende fjernsyn kastet seg ut i luften i en hjemmeaget huske, slettes ikke var død. Han var heller ikke så eldgammel som jeg trodde han var; Karsten Isachsen ble født i 1944, og er høyst levende.

Da denne teksten ikke skal, og heller ikke har vært, en lynrask oppsummering av karrieren til Karsten Isachsen, (Det er forresten et navn som er ålreit å uttale fra tid til annen, noe undertegnede benytter seg av. Det er andre navn som raskt føyer seg i den rekken; Jo Benkow, David Attenborough, Boutros Boutros-Ghali, Bård Andersen, Kjell Bekkelund, Oscar Mathiesen, Johan Grøttumsbråten, Johan Holst-Jensen), så er det på sin plass å la denne presten komme tilbake på fjernsynsskjermen, av en enkel årsak; han har egentlig en god del interessant og spennende han deler med seg om menneskesinnet. Om reaksjoner. Ikke minst; reaksjoner.