Jeg og en venninne, la oss kalle henne Emilie, satt ovenfor hverandre over et bord i en hamburgersjappe på Oslo Sentralbanestasjon. Vi var på vei hjem. Emilie, en ung kvinne med snikskytterøyne og brusflaskelatter, og undertegnede; en fyr som alltid bare har et par sko. Med andre ord; kun for spesielt interreserte. Tittelen på dette raske innlegget i ly av nattehimmelen og dens legemer skal jeg forklare, etter beste evne. Det satt en mann, av asiatisk herkomst, på nabobordet vårt. Han var ulastlig antrukket; dress, vannkjemmet hår, brilleinnfatning av tilsynelatende høy kvalitet og skikkelig sko, sko som tålte en regnværsdag. Det asiatiske mannen satt overfor matbrettet sitt, og skulle til å innta måltidet. Det var en hamburger på brettet, likeså et drikkebeger av ukjent innhold, samt en liten pose med frityrkokte strimlete poteter, dynket i en neve salt. Mannen grep rundt den lille porsjonsposen med ketchup de fleste velger å benytte seg av, og klemte til. Posjonsposen med ketchup ga etter for den kraften mannen overførte fra hånden til posjonsposen. Men, noe galt inntraff. Strålen med ketchup fikk en slik voldsom styrke, og jeg må tillegge at vinkelen og retningen resulterte i at strålen med ketchup aldri havnet på matbretten, men den landet nokså usjarmerende på stolsetet noen bord bortenfor. Den asiatiske mannen trakk bare en liten mine, du kunne se den om du iakttok han; noe jeg gjorde. Han flyttet lynrask på blikket, og fortsatte med å forberede seg på å spise. Emilie, min venninne, oppfattet ikke situasjonen. Trolig ingen andre heller. Konklusjonen er derfor; det er alltid noen som ser deg. Emilie var forresten nokså sliten på dette tidspunktet på dagen, og hun hadde heller ikke tømt i seg av den gode kaffen hun bestilte seg. Jeg gjorde det. Derav det skarpe blikket. Konklusjonen kan derfor bli forandret til; drikk kaffe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar