En herremanns aften.

Etter en filosofisk samtale mellom to herremenn i hver sin Chesterfieldsalong er det på sin plass å gjøre følgende;

• Lese "Unge år" av Einar Gerhardsen.


• Drikke to glass med geitemelk.


• Kaste lett innpå en pakke med rosiner, selvfølgelig fra Kingsburg i California.


• Nyte noen filtersigaretter.


• Nyte en kopp sterk kokekaffe med tilhørende sukkerbiter og en Lohengrin.

Når man blander dette sammen finner man raskt ut at dette er oppskriften på en vellykket aften.

Hvor fanden ble det av kluten!

Jeg har ikke til hensikt å sende ut en brannfakkel når jeg nå hevder at mennesker, for noen tiår tilbake, benyttet seg av langt bedre metoder når de skulle vaske og lauge sin kropp. Tidligere, da faren i huset fylte opp en avlang balje med glohett og vedovnsvarmet vann, holdt det ikke med å senke kroppen sin ned i kokekaret og tro at såpevannet gjorde arbeidet. De tok fatt i en børste. De skrubbet kroppene rene. De vasket seg med stolthet.

La oss ta et tigersprang fremover i historien; til i dag. Idag står livløse mennesker under et dusjhode, såper seg inn med kjemikalier og lar varmtvannet rene nedover kroppene. Dette gjør de fleste hver dag; men ikke undertegnede. Jeg har alltid satt min store lit til å ha med et lite stykke tekstil bak dusjkabinettet, eller forhenget, alt ettersom. Dette stykket tekstil kalles på folkemunnen for en klut, og brukes, som den gamle børsten, til å skrubbe kroppen. Dessuten; da trenger man ikke å stå apatiske, som et rådyr fanget i lyset fra to frontlykter, hver dag under dusjhodet. Nei! Det holder med Lørdag, Tirsdag og Torsdag.

Ta med dere kluten i vaskerutinen!

Ta med dere Einar Gerhardsen bak forhenget!

Ta med dere Vidar Sandbeck i tankene!

Ta med dere Jo Benkow i såpestykket!

Ta med dere en dråpe stolthet fra Ertevannet!

Dagens unge sin manglende fantasi i forhold til desserter og det erotiske.

Det er dessverre blitt slik i hverdagen vår at altfor få unge mennesker finner glede i et velfylt glass med kefir. Er det slik at kefir er forbeholdt generasjonen som opplevde krigen? Og hvor ble det egentlig av rømmekollen? Rømmekolle med et lett hånddryss med sukker og kanel er utmerket etter et måltid. Men, de helvetes markedskreftene og en malplassert opprørstrang blant yngre mennesker har presset den gode boksen med rømmekolle inn i glemmeboken. Det er ikke mange gode desserter i dagligvarebutikkene lengre. Et spørsmål svirrer rundt i hodet; hvor lenge klarer rødgrøten å beholde sin plass i hyllene blant iskrem fra Amerika og de fantasiløse pulverpakkene som springer snarveien ned i de unge menneskene. Hva med de tilslørte bondepikene? Det er trist. Det er et trist skue som møter en oppegående mann i disse hysteriske dager. På begynnelsen av syttitallet fantes det bare nøytral yougert fra de norske meieriene; om folk syntes det var kjedelig med denne smaken så blandet de inn ulike syltetøy og smaker. Har mennesker mistet fantasien? Har mennesket blitt et produkt på samlebåndet? Er det et seksuelt handikapp som ligger bak dette?

Hva blir det neste?

Vel.

Tilbake til kefirkartongen, er mitt gode svar.

Kom dere tilbake til kefirkartongen!

Da, og bare da, mellom raske slurker av den velsmakene og leskende drikken, kan verden ta noen steg videre.

Karsten Isachsen.

Det var en periode på nittitallet hvor man ikke kunne skru på fjernsynet uten å se den blanke issen til Karsten Isachsen i en komfortabel sittestilling på en av landets riksdekkende kanaler. Han var overalt, og spesielt i helgene. Det virket ikke som nordmenn fikk nok av denne "artige" og "gale" presten som våget å spøke om erotiske eventyr på sengekanten, gjerne kombinert med en artig anekdote fra en barnemunn.

Folk gikk fort lei Karsten Isachsen.

Jeg trodde han var død. Jeg var helt sikker på at han var død, om ikke veldig gammel. Men, det viste seg da billelignende bekjent øste av sin kunnskap, at den gale presten, som forresten en gang på riksdekkende fjernsyn kastet seg ut i luften i en hjemmeaget huske, slettes ikke var død. Han var heller ikke så eldgammel som jeg trodde han var; Karsten Isachsen ble født i 1944, og er høyst levende.

Da denne teksten ikke skal, og heller ikke har vært, en lynrask oppsummering av karrieren til Karsten Isachsen, (Det er forresten et navn som er ålreit å uttale fra tid til annen, noe undertegnede benytter seg av. Det er andre navn som raskt føyer seg i den rekken; Jo Benkow, David Attenborough, Boutros Boutros-Ghali, Bård Andersen, Kjell Bekkelund, Oscar Mathiesen, Johan Grøttumsbråten, Johan Holst-Jensen), så er det på sin plass å la denne presten komme tilbake på fjernsynsskjermen, av en enkel årsak; han har egentlig en god del interessant og spennende han deler med seg om menneskesinnet. Om reaksjoner. Ikke minst; reaksjoner.

Utkikkstårnet.

Det er nok ikke mange mennesker som vet hva for en mann Erling Fosser er. Det er en mann som godt kunne blitt skildret av Fønhus, i en av hans mange romaner og fortellinger. Erling Fosser er en skogens mann, en omstreifer blant seljene. Han er faktisk hvit som en selje, for å sitere Skjæraasen, dikteren. Jo, Erling Fosser er en krysning mellom Fønhus og Skjæraasen.

For å ikke falle for fristelsen til flere avsporinger, skal jeg raskt komme inn på det rette sporet igjen; som er rope med en høy røst;

"Dra til Ør, for fanken"!

På Ør, som ikke er langt fra jernbaneovergangen på Aspedammen, finner man et utkikkstårn, av trestokker og noe som kan kalles drivved. Utkikkstårnet er bygget av nevnte mann; Erling Fosser, og sønnen hans; Magne Fosser.

Forresten.

Magne Fosser er på folkemunnen kjent som "Fossekællen", og det er tre faktoren som spiller inn på dette noe merkelige økenavnet. La oss dra de alle frem; det spiller på etternavnet hans; som er Fosser. Fossekællen sin favorittfugl er fossekallen, og Fossekællen er en mann.

Det er ingen grunn til å la dette ålreite utkikkstårnet stå der alene. Det er et behagelig sted. God luft finner man i høyden, og utsikten er upåklagelig. Det ligger forresten tre vedkubber på gulvet i den høyeste avsatsen, eller toppen, om du vil.

Jeg vet om en ung mann som kunne dratt nytte av dette utkikkstårnet.

Ta kontakt, unge mann, så starter jeg opp doningen!

Høstløvet.

Det er på sin plass å fortelle et eventyr.

Jeg kjenner en jente som ligner på et høstløv. Hun har grønne, brune og oransje farger rundt seg.

Hun er vakker.

Hun sitter å venter på perrongen ved en jernbanestasjon, men det er ingen som har fortalt henne at det siste toget har passert, for lenge siden. Jernbanestrekningen er lagt ned. Lokmotivføreren har gått av med pensjon, og konduktøren er det ingen som har hørt noe fra.

Jeg håper det lille høstløvet mitt snart går til bussholdeplassen.

Kanskje finner hun det hun leter etter der; en vei hjem.

Dan.

Jeg satt på Bryggerhuset, nipsgjenstandscafén som har en uforskammet høy pris for en kopp kaffe, da en lav beluet menneskeskikkelse spaserte mot meg; det var Dan. Jeg velger å skrive om dette møtet fordi den kommende dialogen var, for meg, dagens høydepunkt.

La meg sitere åpningssamtalen;

Undertegnede; Har du klippet deg, Dan?
Dan; Nei, jeg har ikke det.
Undertegnede; Dan, er du sikker?
Dan; Ja, det er jeg.

Etterpå ble det kaffe og sigaretter, og den vanlige praten om moral.

Dessuten kom det en ung kvinne i en sennepsgul strikkajakke. Fantastisk! Dan kunne røpe, for de som var tilstede, at han, i motsetning til meg, likte jenter i grå strikkajakker.

Trichteranlegget på Kaken.

Det er uheldgisvis ytterst få mennesker som har erfaring fra Trichter-anlegget ved Saugbrugsforeningens sitt fabrikkanlegg på Kaken. Det er synd. I produksjonen av papir blir det benyttet store mengder vann, friskvann, her i Halden fra Femsjøen. For å dempe litt på forbruket blir mye av prosessvannet renset, slik at det går i sirkulasjon bakover i prosessen. Trichteranlegget er en slik renseinstallasjon. Anlegget fungerer etter sedimentasjonprinsippet; tyngre partikler enn vann synker til bunns. Trichteranlegget var i tidligere tider tre trakter som hver for seg bearbeidet 700 kubikkmeter urenset prosessvann, eller "bakvann" som det heter i de faglige kretsene på Kaken. Hollenderbasen, en stilling som nå har gått i glemmeboken, styrte bakvannsskuta med stå hånd med en sigarett dinglende i munnviken. Idag står bare "Trakt 3" igjen på fabrikktomten, men den er heldigvis full operativ. Jeg tok den i skue senest i dag, ved middagstider, klokken tolv. "Trakt 3" kan forsyne Papirmaskin 4 med 70 liter renset bakvann i sekundet, i tillegg til den trakten kan man også finne en merkelig innretning som heter "Lamellsedimenteringsanlegget", som fungerer ved hjelp av samme prinsipp. Man kan si at dette er en trakt lagt i horisontalen, men folk kan gjerne sette meg inn i kasjotten med denne påstanden. Tilbake til "Trakt 3"; i bunnen roterer en saktegående røreverk som blir trukket rundt ved hjelp av en liten motor, hvor en reim sørger for å overføre kraften fra motoren til røreverket. Reimen klappet sammen en gang på vårparten i 2001, men ble byttet i ly av natten, av undertegnede. Sist gang den ble byttet, i følge protokollen til den nå pensjonerte skiftmekaniker var en gang på slutten av syttitallet; eller "en gang på søtti", som han uttalte det. Det urensete bakvann inneholder en del til fyllstoffer og kjemikalier, da dette er vann som blir sugd ut av papirmassen, om ikke papirbanen, på vei gjennom virepartiet og presspartiet, på papirmaskinen. Prosessvannet blir ført i en mengde rør til en urenset bakvannskum, som blir nivåregulert, og senere inn i selve renseprossesen gjennom Trichteranlegget, ved hjelp av en mengderegulator. Bunnstoffet i trakten blir ført ut av den koniske bunnen, og benyttet i prossesen som "gjenvunnet stoff", da bunnstoffet, som tidligere nevnt, inneholder mye fyllstoff i form av clay fra Cornwall i England, samt en hel del kjemikalier som rester av peroksyd, blåfarge, noen ganger rødfarge og kokt stivelse. Til slutt er det på sin plass å trekke en sammenligning mellom Trichteranlegget og Carsten Byhring, men jeg klarer ikke på dette tidspunktet å finne en fellesnevner. Jeg vil derfor sende en utfordning til en gammel våpenbror fra Hollenderiet; kan du finne den, Helge?

En oversett hendelse på Oslo Sentralbanestasjon, en høstdag i 2011.

Jeg og en venninne, la oss kalle henne Emilie, satt ovenfor hverandre over et bord i en hamburgersjappe på Oslo Sentralbanestasjon. Vi var på vei hjem. Emilie, en ung kvinne med snikskytterøyne og brusflaskelatter, og undertegnede; en fyr som alltid bare har et par sko. Med andre ord; kun for spesielt interreserte. Tittelen på dette raske innlegget i ly av nattehimmelen og dens legemer skal jeg forklare, etter beste evne. Det satt en mann, av asiatisk herkomst, på nabobordet vårt. Han var ulastlig antrukket; dress, vannkjemmet hår, brilleinnfatning av tilsynelatende høy kvalitet og skikkelig sko, sko som tålte en regnværsdag. Det asiatiske mannen satt overfor matbrettet sitt, og skulle til å innta måltidet. Det var en hamburger på brettet, likeså et drikkebeger av ukjent innhold, samt en liten pose med frityrkokte strimlete poteter, dynket i en neve salt. Mannen grep rundt den lille porsjonsposen med ketchup de fleste velger å benytte seg av, og klemte til. Posjonsposen med ketchup ga etter for den kraften mannen overførte fra hånden til posjonsposen. Men, noe galt inntraff. Strålen med ketchup fikk en slik voldsom styrke, og jeg må tillegge at vinkelen og retningen resulterte i at strålen med ketchup aldri havnet på matbretten, men den landet nokså usjarmerende på stolsetet noen bord bortenfor. Den asiatiske mannen trakk bare en liten mine, du kunne se den om du iakttok han; noe jeg gjorde. Han flyttet lynrask på blikket, og fortsatte med å forberede seg på å spise. Emilie, min venninne, oppfattet ikke situasjonen. Trolig ingen andre heller. Konklusjonen er derfor; det er alltid noen som ser deg. Emilie var forresten nokså sliten på dette tidspunktet på dagen, og hun hadde heller ikke tømt i seg av den gode kaffen hun bestilte seg. Jeg gjorde det. Derav det skarpe blikket. Konklusjonen kan derfor bli forandret til; drikk kaffe.

Oppkast ved Norges Statbaner.

Igår, på Lørdag, spaserte jeg nedover en jernbanevogn på vei fra Halden til Tigerstaden, Oslo. En gjeng på fem, mer eller mindre, oppegående mennesker skulle innover, og delta på en såkalt "innflytningsfest". Dette var på St. Hanshaugen, eller "haugen", på folkemunnen. Jeg var tørst der jeg spaserte, og hensiktet med turen var å skru av korken på en brusflaske, for så å helle innpå av innholdet. Valget falt på en champagnebrus. Det er ytterst sjelden jeg drikker champagnebrus; det hører med til de sjeldne stunder. Det er også av sjelden begivenhet at jeg kaster opp, spyr, vrir magen og tømmer meg vertikalt, oppover. Heldigvis. I går var det femten år siden jeg sist havnet i en slik situasjon. Mens jeg gikk tilbake til plassen min, setet mitt, så kom det som lyn fra klar himmel. Jeg gikk akkurat opp på siden av et av toalettene i jernbanevognen, og smatt inn der, med en lynrask og smidig bevegelse. Jeg kastet opp. Mens jeg kastet opp hørte jeg en stemme i hodet mitt som skrek; "flytt til Oslo, flytt til Oslo, flytt!". Planen, med andre ord; er å flytte. I løpet av høsten.